16.10.2014

"Omdømme" av Turid Berg, Brevik - Kronikk i TA 29.09.14

OMDØMME
Mange er i disse dager opptatt av Breviks omdømme. Vi er ikke lenger bare den hyggelige lille kystbyen som samler tusenvis til baccalaofestival og rusleturer i gammel hvitmalt trehusbebyggelse.  Brevik er samtidig byen som mottar store mengder spesialavfall, og hvor det nå skal utredes om vi i  framtiden skal motta enda flere typer farlig avfall.

Det er forståelig at folk blir usikre, urolige og engstelige når de får høre om slike planer. Det er oppslag i lokalavisene hver dag, og mye bekymring. Det svirrer med informasjon, rykter og påstander. Særlig et ord går igjen, nemlig «gift». «Giftavfall». «Giftanlegg». «Giftdeponi». Folk lurer på om det vil bli trygt å bo her.  Om oppvekstmiljøet for framtidige generasjoner ødelegges. Om mennesker tør flytte hit.  Om verdien på boliger og hytter går ned. Med andre ord. Bekymring for om all verdens elendighet vil ramme Brevik hvis «giften» skulle havne akkurat her.

Jeg er selvsagt enig i at farlig avfall kan være gift hvis den kommer på avveie, og spesielt hvis den flyter ukontrollert i naturen. Det er derfor godt at det er et overordnet nasjonalt mål at farlig avfall skal samles inn, behandles og oppbevares på forsvarlig måte. Når avfallet ivaretas er dette ikke lenger «gift», det er farlig avfall som behandles etter forskrifter og er under kontroll.

Nøkternt sett er det selvsagt ingen av oss som liker søppel. Vi vil kunne kvitte oss med eget søppel, men ikke ha søppelplasser i nærheten av der vi bor. Vi vil også ha all verdens moderne varer, men ikke avfallet produksjonen skaper. Vi vil i alle fall ikke ha det hos oss. Søppelplasser og avfallsanlegg får legges andre steder. Helst i ødemarken, langt fra folk, eller eksporteres til andre land.

Den søpla vi kjenner best er vårt eget husholdningssøppel. Samlet utgjør denne søpla bare 25 % av den samlede søppelmengden. Resten, 75 %, er næringsavfall. I næringsavfallet er en mindre  andel er farlig avfall.  Heldigvis for oss har industri og næringsliv tatt fatt i dette, godt hjulpet av krav fra myndighetene om å minimalisere, resirkulere, gjenvinne og behandle avfall. Fra å være et problem er avfall i dag i stor grad blitt en ressurs. Noe avfall gjenvinnes.  Annet avfall forbrennes og gir energi, som på Norcem hvor mer enn 50 % av energien til sementovnene nå kommer fra spesialavfall og bearbeidet nærings- og husholdningsavfall. Til slutt er det en mindre rest som ikke kan gjenvinnes eller brennes, som må deponeres. Det er et slikt avfall det nå skal utredes om det er forsvarlig å deponere i Norcems gamle gruver. Avfallet deponeres i dag på Langøya utenfor Holmestrand.

Dessverre for oss er Brevik en del av det industrielle Grenland. Vi bor for å si det rett ut, midt i smørøyet.  Vi har også, takket være Norcem, enorme gruveganger hvor det om en del år ikke lenger skal tas ut kalkstein. I tillegg bor vi rett ved E-18, har jernbanespor og dypvannskai, for ikke å snakke om at distriktet har høy industriell kompetanse og lang erfaring med kjemisk industri. I tillegg er Porsgrunn kjent som en industrivennlig kommune når det gjelder tilrettelegging og nyutvikling av industri.  Med andre ord, vi har det meste av det avfallsindustrien etterspør. Dette er, enten vi liker det eller ikke, en realitet jeg mener vi må forholde oss til.

Jeg blir på denne bakgrunn trist og fortvilet hver gang jeg hører eller leser om giftdeponiet i Brevik.  Jeg tenker at tiden nå er inne for at vi alle bør gå i oss selv og spørre, både om dette er en riktig betegnelse, og om det å bruke slike betegnelser fremmer Breviks omdømme. Jeg tenker at for hver gang ordet gift brukes, er vi selv er med på å «snakke Brevik ned». Blir det sagt nok ganger, av mange nok og sterkt nok, blir det til slutt slik at Brevik er Telemarks, eller enda verre, Norges «gifthovedstad». Med medias hjelp spres informasjon raskt. Ordet gift blir hengende som en merkelapp på Brevik, og påvirker over tid selvsagt omdømmet.

Mitt spørsmål er hva som påvirker omdømmet mest. Er det planene om anlegget, eller måten vi omtaler saken på, og frykten og uroen vi selv er med på å skape? Hva om utredningen viser at avfallslagring i Brevik er forsvarlig, og anlegget blir lagt, eller presset på oss med eller uten vår vilje. Hvordan skal vi da kunne leve med det dårlige omdømmet vi selv har vært med å skape?   

Jeg har ingenting i mot at folk er i mot mottak, behandling og lagring av enda mer spesialavfall i Brevik. Det er en grei sak! Min oppfordring er likevel at det må kunne gå an å være uenig og protestere uten samtidig å snakke Brevik ned. Det må kunne gå an å forholde seg til realitetene i saken og bruke andre ord. De ordene vi i dag bruker, kan vise seg å bli en bumerang for oss selv i framtiden.


La oss huske på Kronprins Håkon som snakket om å «framsnakke» hverandre. Han sa det i forbindelse med kritikk av søsteren sin, men jeg mener det er et allmenngyldig begrep som kan brukes om en by eller et sted. Jeg oppfordrer dermed alle til å være bevisste på hvordan vi snakker, og at vi anstrenger oss for å framsnakke, og ikke snakke Brevik ned, uansett hvor uenige vi er i sak.

Turid Berg, Brevik

2 kommentarer:

  1. flott blogg, dette er en av favoritt bloggene mine

    besøk meg her tilbudsvarer.blogspot.com

    SvarSlett
  2. flott blogg, dette er en av favoritt bloggene mine

    besøk meg her tilbudsvarer.blogspot.com

    SvarSlett